De fleste ser ut til å bruke internett på en lite konstruktiv måte, kun som enda en kanal for underholdning og meningsløst tidsfordriv, noe som gjenspeiler psykologiske mønstre basert på virkelighetsflukt.
Kjedsomhet er en lidelse av at man ikke godtar og prøver å flykte fra øyeblikket, og dette oppleves som en ubehagelig følelse som en må komme seg bort fra. Dersom man sier "ja" til hva enn som befinner seg i øyeblikket og godtar det ved kun å være tilstede, uten å stritte i mot eller å tenke på det, så vil kjedsomheten på magisk vis gå i oppløsning og forsvinne.
Ved siden av tilstedeværelse er den beste måten å unngå kjedsomhet på å komme i kontakt med ens indre undring og nysgjerrighet, som er viktige nøkler eller faktorer for vår utvikling som mennesker og for å utvikle interesser. Dessverre har samfunnet og skolegangen i vår tid som tendens å ødelegge undring, nysgjerrighet og interesser før vi når voksen alder. Vi må finne tilbake til disse viktige verdiene i oss selv for å ikke stagnere i et destruktivt mønster.
Vi må også bli mer bevisste på våre tendenser til å flykte, og da mener jeg ikke at en skal føle seg dårlig dersom en flykter, men en burde se på det, være klar over det og bevisst møte det og stille spørsmål ved hvorfor man handler som man gjør. Hva kan man gjøre for å få en mer interessant og meningsfull hverdag? Det er viktig å fokusere på det man føler er vakkert, interessant og givende.. det som får en til å undre.
Vi spiser alt vi er i nær nok kontakt med, mer eller mindre. I stedet for å se en verden av tilsynelatende adskilte objekter, kan man se for seg at verden og livet er mer et hav av energi hvor alt flyter over i hverandre. Hva vil det si å spise eller bli spist? Det vil si å bli i ett med noe, å skifte energiform. Når et tre er i kontakt med jorden, så vil treet spise jorden og få næring ved å ta det opp i rotsystemet.. Treet spiser også luft ved at bladene tar det opp, som en gigantisk lunge; og bladene er formet slik at regnvann skal renne lett av dem så "lungene" ikke fylles med vann.. og ikke minst, treet spiser også sollys... (det gjør forresten vi også, dog vi fordøyer det på en litt annerledes måte). Bladene faller eventuelt til bakken, kommer i kontakt med mikroorganismer og blir til jord, som igjen kommer i kontakt med røttene til treet.. så det spiser seg selv. Menneskekroppen kan også spise seg selv innenfra når vi ikke får den næringen vi trenger fra maten vi spiser. Livet spiser seg selv, som det gamle oroborus-tegnet symboliserer. Alt man spiser; mat, vann, luft blir magisk transformert på et molekylært nivå til å bli en del av oss. Når vi berører eller tar på noe, så vil vi mer eller mindre, på et molekylært nivå ta det opp gjennom huden vår; feks. giftstoffer og kjemikalier fra omgivelsene, eller ting vi smører oss inn med som hudkremer, såper og parfymer.. og når vi dusjer så vil vi ta opp svært mye av kloren som er i vannet gjennom huden (og lungene, i form av klorgass). Det leder meg inn på tanken om at vi kommuniserer på et molekylært nivå med alt vi er i kontakt med, så når vi tar på en plante så er der en overføring som skjer ved berøringen, selv om det er snakk om veldig små partikkelmengder.. planten tar opp eventuelt hudfett og døde hudceller og vi tar opp partikler fra planten. Hvem vil med denne forståelsen ikke ønske å leve i så sunne omgivelser som mulig uten farlige giftstoffer? Det er jo ikke rart at man får kreft når en feks. "spiser" eller tar opp flammehemmende stoffer fra møbler og klær...
"Nothing lasts... nothing lasts. Everything is changing into something else. Nothing's wrong. Nothing is wrong. Everything is on track. William Blake said nothing is lost and I believe that we all move on." - Terrence McKenna
Mange i vesten føler en større tiltrekning eller interesse for de østlige filosofiene, som man blandt annet finner i buddhismen, siden budskapet er klarere og mindre besudlet og forvrengt der enn det er i vesten, som innen kristendommen. Likevel har disse tilsynelatende ulike religionene et felles grunnlag; to våkne individer som så den samme sannheten.
Selve begrepet religion er misforstått og forvrengt, til noe som faktisk går mer i motsatt retning enn det som det opprinnelig var ment for. Ordet religion kommer fra latin og kan oversettes med "re-connection", og siktes til en prosess hvor vi returnerer til vår kilde, til å realisere sannheten rundt vår eksistensielle natur.
Dette er likevel ikke hva begrepet religion representerer i dagens kontekster, og jeg misliker å bruke ordet ettersom hva det nå assosieres med er noe helt annet.
Spiritualitet er et annet begrep som sikter til den samme prosessen, og innebærer en transformasjon av bevisstheten til et høyere plan, hvor en får øye på den underliggende virkeligheten vi har vært blindet for i livet.. å løse opp i floken i sinnet er en annen måte å si det på. Dette begrepet bærer i dag også med seg mange feilaktige assosiasjoner hos folk, selv om den virkelige betydningen ikke har noe med identitet, overtro eller fantasier å gjøre.
Buddha og Jesus hintet til at der er en universal sannhet ved livet, som ligger til bunn for vår eksistens. Vi ser den ikke for vi lever i en dualistisk illusjon. Der er en floke i sinnet, rundt hvordan vi oppfatter virkeligheten, som vi ikke er helt klar over.
På en metaforisk måte kan man sammenligne det med en drøm. Når man drømmer er man ikke klar over at man bare drømmer, og en tar drømmen for å være virkelig.. inntil man våkner, og ser at det ikke var virkelig i det hele tatt, det var bare en drøm.
Drømmen som siktes til her er en falsk virkelighetsoppfatning eller prosess i den menneskelige psyken, og kan spores som hovedgrunnen eller roten til alle problemer vi opplever i verden. Alt fra krig, hat, vold, dyremishandling, drama, løgner, til personlige og globale problemer kommer ut fra roten av denne drømmen, som vi kan kalle egoet.
Drømmen har spilt sin rolle i utviklingen av sinnet, men nå er tiden inne for at vi tar neste steg i evolusjonen og våkner opp. Når denne prosessen forsvinner vil vi våkne opp til en høyere bevissthet, ro og klarhet, med dyp forståelse og ekte kjærlighet for livet og eksistensen. Vi våkner blandt annet opp til realiseringen om at alt er ett, og at ingen ting er atskilt. Vi har alle dette i oss, og spiritualitet representerer veien tilbake dit. Det er mange våkne individer som har prøvd å vise oss veien dit oppgjennom historien, slik at vi kan gjennomgå den samme transformasjonen, og bli som metaforen tilsier; åmen som ble til en sommerfugl.
Innen buddhismen er dette betegnet som Opplysthet eller Nirvana, og innen kristendommen er denne tilstanden betegnet som Himmelen. Men det finnes mange individer som oppgjennom tidene har våknet opp til å se denne universale sannheten som ligger til bunn for alt liv og all eksistens, ikke bare Buddha og Jesus.
Opplyste individer forstår at det mest meningsfulle de kan gjøre er å hjelpe andre (som er fortapt i samsara/helvete, den dualistiske illusjonen) til å løse opp i floken i sinnet. Det finnes utallige måter å veilede andre til å finne og realisere denne sannheten, alle tilpasset ulike mennesketyper/sinn. Alle leder eller peker til det samme, den universale sannheten rundt vår eksistensielle natur.
Hovedbudskapet til eldre våkne individer som Jesus har blitt mye besudlet, misforstått og forvrengt opp gjennom tidene av mennesker som ikke forstod hva budskapet pekte til. Basert på dette har det altså oppstått maktmisbrukende religioner (i ordets moderne forstand) som har villedet folk ofte i helt motsatt retning av det som opprinnelig var meningen. Mye er omskrevet og lagt til. Det er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne det opprinnelige budskapet, og selv om det hadde vært ubesudlet så er det ofte beskrevet metaforisk i henhold til datidens kulturelle ordspråk (som ikke nødvendigvis ligner noe på det vi bruker i dag). Budskapet fra disse gamle veiviserne har likevel holdt seg litt "renere" i østen enn i vesten.
Jeg kan forresten nevne, for de som er interessert i budskapet til Jesus, at det kan være verdt å ta en titt på Thomas-evangeliet som ikke har vært integrert i bibelen, men som ble funnet uberørt i en arkeologisk utgraving ved middelhavet i 1943. Det sies at disse skriftene er det eldste og kanskje det mest ubesudlede evangeliet.
For å unngå mye forvirring vil jeg heller anbefale å se på budskapet til mer moderne og nylige våkne individer som formidler det hele på en måte og i et språk vi lettere kan forstå.
De aller felste religioner har læren til et våkent/opplyst individ som fundament, men som sagt blir budskapet ofte misforstått og forvrengt gjennom tiden av folk som ikke forstår eller som søker makt. Man kan ikke fullt ut forstå våkne individers visdom før man våkner opp selv, for det er en floke i sinnet vårt, og vi ser ikke klart. Vi kan likevel få en følelse for eller forstå hvor viktig det er å våkne opp.
Opprinnelig var religion en veileding til å løse opp i floken i sinnet, men budskapet har blitt så forvrengt og mistolket at det hele har snudd seg til å bli noe som produserer floker i sinnet i stedet for å løse dem.
Ved denne tid er religion noe helt annet. Om man ser det klart, vil man se at det er en galskap som skaper mange problemer og misforståelser i verden. De fleste klynger seg til en eller annen religion ut av usikkerhet og tradisjonelle syn på hva som er riktig, galt, akseptabelt, men de har liten interesse i å virkelig forstå. Det handler heller om å danne seg en identitet, noe å klamre seg fast til. Dette er en falsk trygghet, som bare spinner flere tråder i floken. Slike mennesker ønsker ofte ikke å vite sannheten, de vil bare ha noe å tro på, noe å støtte seg til som føles godt, uansett hvor blinde de har nødt å forbli for å holde drømmen gående. Mesteparten av alle som vender seg mot en religion er av denne typen mennesker. Men det finnes også andre, åpne og undringsfulle mennesker, som ønsker å forstå det dypereliggende budskapet, som er langt mer utviklet enn tomme tilhengere.
Uansett er det lett å forstå at religion er en ypperlig måte å styre og kontrollere folk på, for å oppnå makt over folket ved å forvrenge budskapet til sitt eget beste.
Mesteparten av alle kriger som historisk er utkjempet er også grunnet en eller annen religion, hvor utallige mennesker slaktes ned bare på grunn av en tåpelig tro eller fantasi, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Av all ondskap i verden så er det ikke mange ting som er like ille som den religiøse og fanatiske typen... hvor én gruppe med mennesker, som er uenige med andre, påroper seg rett til å dominere, slå ned på og utslette alle som ikke innretter seg etter deres tro.
Mange vil kanskje si at religion er roten til alt vondt.. det er dog ikke sant. Det er egoet, eller floken i sinnet, som er roten til alt vondt. Det er ut av denne floken fanatiske religioner kommer fra. Likevel er ikke floken i seg selv ond, eller god. Den er bare et biprodukt av hjernens utvikling, og det er på tide at vi utvikler oss videre og løser opp i den, før vi klarer å ødelegge oss selv og alt liv rundt oss.
Vi har alle mulighet til å våkne opp, å løse opp i floken i sinnet, for vi er alle i direkte kontakt med livets kilde. Dette er det dypeste og mest meningsfulle vi kan gjøre i livet før kroppen dør.
Først vil jeg meddele noen tanker om og påpeke et aspekt ved evolusjonslæren til Charles Darwin, som har fått stor innvirkning på vårt vestlige verdenssyn og hvordan vi ser på tilværelsen. Dette er ganske simpelt oppfattningen av at alt liv kjemper mot hverandre i en endeløs og fiendtlig kamp om å overleve. "Kun den sterkeste og mest hensynsløse livsformen overlever i en verden av knapphet på ressurser, hvor det ikke er nok mat for alle". Dette utsagnet, som sikkert de fleste har hørt i en eller annen form, sier mer om mennesket enn om noe annet. For det er mennesket, gjennom sitt perspektiv av ego-bevissthet som har gjort denne tolkningen. Ego-prosessen lever på en følelse av frykt, resistanse og atskillelse fra resten av livet, en floke i sinnet til menneskeheten som må løses opp i.
Det er så alt for lett for oss mennesker å prosjektere disse følelsene over i vårt syn på omverdenen. "Du ser ikke verden som Den er, du ser verden som Du er." Jeg vil invitere deg til å ta i betraktning at livet ikke handler om fiendtskap, frykt eller atskillelse, men om symbiose, kjærlighet, skjønnhet, harmoni og likevekt. Vi lever og utvikler oss sammen, i kreative relasjoner som uttrykker et selvbalanserende økosystem. Alle livsformer er, på flere plan, avhengige av hverandre, og tilværelsen er ikke en konkurranse men et samarbeid. Naturen byr på en overflod av mat hvor det er mer enn nok til alle, og knapphet finnes, sammen med grådighet, ikke noe annet sted enn i den menneskelige psyken.
Det viktigste aspektet ved evolusjonsteorien er derimot at alle er en stor familie, et slektstre med mange individuelle grener som har formet seg i kreative og symbiotiske uttrykk, som stammer fra felles røtter, fra samme intelligente kilde.
Med dette vil jeg ta fram noe som også har vært en utbredt oppfatning i vitenskapelige miljøer, og i resten av samfunnet for den del. Dette er teorien om at alt liv er en uintelligent og blind mekanisk prosess, som har oppstått ved tilfeldigheter. Denne latterlige teorien kom til etter at de fjernet "Gud", som i mange tolkninger kan være like latterlig, fra ligningen.
Det er så mange misforståelser som angår om folk tror på "Gud" eller ikke, uten at de over hodet tar hensyn til det mest kritiske spørsmålet ved dette: "hva mener man med begrepet, eller hva definerer man som Gud?". Ulike folk har svært ulike assosiasjoner, bilder, meninger, og betydninger for hva de legger i begrepet "Gud", så i de mange tilfeller snakker man ikke om det samme. Først når man har kartlagt hva begge mener, eller ikke mener for den del, med begrepet kan man stille spørsmål som "tror du på Gud?" og kanskje gå videre til en diskusjon.
Det samme gjelder også begrepet "spiritualitet", som har så mange forskjellige og rare assosiasjoner hos folk, at det vil være en invitasjon til misforståelser dersom man ikke først definerer hva man mener med begrepet.
For min del, og for mange andre som har undring og sanser i behold så er det dog ingen tvil om at livet og universet er intelligent, om ikke selve definisjonen på intelligens. Selv om jeg ikke liker å bruke begrepet "Gud", ettersom det har så mange skitne og feilaktige assosiasjoner tilknyttet det, så liker jeg å tenke at dette bare er et annet ord for "Livet", "Universet" eller "Eksistensen" i sin intelligente og fullstendige helhet. "Gud" for meg er ikke en atskilt enhet, et slags flygende og usynelig allmektig dømmende ego (eller en gammel konge som sitter på sin trone i "himmelen"), som så mange kristne har fantasier om. ALT er "Gud", og det finnes ingenting utenom.
"Gud" er ikke noe man trenger å tro på. Å tro på noe er bare en enkel utvei fra å la være å finne ut om det er sant eller ikke. Vil man vite sannheten rundt hva "Gud" er, så er den eneste måten å finne svaret å erfare det direkte gjennom en avsløring av ego-prosessen hvor sinnet vil gjennomgå en fundamental transformasjon til en våken tilstand av klarsyn. Det er veier til denne transformasjonen som er meningen med budskapet til våkne individer som gamle Buddha og Jesus, men også til mer nylige skikkelser som Gurdjeff, Sri Ramana Maharshi og Eckhart Tolle. Disse våkne individene har til felles at de alle har erfart ego-døden og transformert sinnet til et høyere plan av forståelse og klarsyn. Det er også dette som er meningen med begrepet "Spiritualitet", hvor vi realiserer vår virkelige og universale identitet, hinsides egoets illusjoner og falske identitet av løgner.
Litt humor:
Når et lite barn først går inn i egotilstanden, så er det hele en ganske umerkelig og smertefri prosess. Det kan kanskje sammenlignes med å sovne. Men prosessen av oppvåkning kan derimot oppleves som et helvete. Hvorfor er det slik? Vel, det som lager i stand helvetet er egoet. Et helvete eller mareritt blir til ved å prøve å flykte fra noe man ikke vil akseptere, møte, eller godta. Det er dette som er lidelse; at man prøver å flykte fra en smerte man ikke kan unngå, i stedet for å akseptere den for hva det er, en sensasjon. Helvetet ligger ikke i sensasjonen, men i å prøve å flykte, uten å ha mulighet til det.
På samme måte vil egoet prøve å flykte fra døden, selv om vi vet at vi kommer til å dø snart, det er bare et lite spørsmål om tid. Om vi stritter imot og ikke aksepterer at vi vil dø, vil vi skape lidelse og helvete for oss selv. Å akseptere at egoet går i oppløsning er det som menes ved å ”gi slipp på seg selv”, at man kan observere sensasjonen uten å lengre holde fast til noe eller identifisere seg med noe. Når man ikke lengre prøver å flykte, men aksepterer sin egen død og ser at den er uunngåelig, vil man kunne gi slipp på seg selv, og våkne opp fra drømmen.
”Alt er dødsdømt. Men du må ikke glemme at alt også er livsdømt.” sa jeg til Naviana en gang vi var ute og gikk tur sammen. :)
Dragen bærer en svært gammel symbolisme, og er omtalt i mange kulturer verden over. I dag har vi mistet kontakt med mye av den gamle symbolismen og hva den peker til, og dragen er i dag oftes ansett kun som et stort, farlig og ildsprutende fantasi-monster med vinger og et fryktinngytende utseende. Få er det som ikke har sett avbildninger eller hørt eventyrhistorier om dette fabeldyret.
Ordet "drage" stammer fra et gammelt gresk utrykk som kan oversettes med "å se klart". Begrepet var knyttet til visdom og klarsynthet. Drager var ansett som voktere av visdom og innsyn.
Jeg vil med dette trekke en relasjon mellom drager og våkne individer (som har fått innsyn i sannheten rundt vår eksistensielle natur). Disse individene har gjennomgått en dramatisk transformasjon av bevisstheten til et høyere plan av forståelse, innsyn, og visdom. Essensen av dette innebærer en oppløsning av den menneskelige psykologiske floken, en gjennombrennende avsløring av ego-prosessen i sinnet.
Noen klare eksempler på våkne individer er Melvyn Wartella, Adyashanti, Ramana Maharshi, Jiddu Krishnamurti, Gurdjieff, Richard Rose, Bob Fergeson, og Eckhart Tolle.
Drager er ofte symbolsk avbildet som slanger eller krypdyr med vinger, som peker til en forening mellom himmelen og jorden.
Slanger og krypdyr har en veldig ren og urgammel bevissthet, et sinn som er ubesudlet av dyriske tanker, hvor de flyter i ett med den underliggende livskraften i universet. De ser verden gjennom en klar varhet, men i denne primitive formen er de ikke bevisste eller klar over hva de er. Således er slanger og krypdyr symbolske vesen av det "underjordiske" og kollektivt underbevisste, som er noe annerledes fra de spirituelle verdiene som symboliseres av fuglene.
Fugler og vinger i gammelt billedspråk sikter ofte til en opplyst sinnstilstand, en transformert bevissthet til et høyere plan av innsyn og forståelse. Metaforisk kan dette illustreres som en larve transformeres til en sommerfugl. Psykologisk sikter denne metaforen til larven som et primitivt bevissthetsstadie, hvor puppen representerer ego-prosessen, og sommerfuglen den våkne og opplyste tilstanden av dyp visdom og forståelse.
Billedmessig er drager en forening mellom to tilsynelatende motparter; mellom den rene og urgamle bevisstheten/varheten som har direkte kontakt med livet, og det høyt utviklede sinnet av refleksjon og selvbevissthet... En forening som vil ta livet, menneskeheten og evolusjonen til nye høyder, hinsides egoets stagnerende og problematiske natur.
Jeg kan i denne sammenheng også nevne to andre drage-relevante symboler som kalles Caduceus og Oroborus.
Det gamle Caduceus-symbolet viser to slanger som slynger seg rundt en stav med vinger på toppen, og er ofte avbildet sammen med gudenes budbringere. I denne symbolismen ser vi den fulle kraften av det våkne individets opplysthet, hvor den lavere transedens fra underverdenens slange-bevissthet passerer gjennom midten av den jordlige virkelighet, og endelig når en transedens av himmelsk virkelighet på sine flyvende vinger.
Begrepet "transedens" betyr "å gå hinsides" eller "å overstige", og sikter til å overstige en tidligere form eller tilstand av seg selv. Caduceus-symbolet har også blitt feiltolket som et symbol av helbredelse, siden det har blitt forvekslet med staven til Aesculapius, som var den romerske medisin-guden. Dette er dessverre grunnen til at Caduceus blir brukt i moderne lege-sammenhenger.
Oroborus er et eldgammelt tegn, som er funnet hos mange atskilte kulturer verden over og er avbildet som en slange eller drage som i en sirkulær form svelger sin egen hale. Det er tolket som et symbol på livet, en perfekt syklisk likevekt som konstant omskaper seg selv. I gnostikismen er dette et symbol på evigheten og universets sjel.
Til slutt kan jeg nevne en artig symbolsk beskrivelse av "dragen", som trollmannen Merlin la fram i fantasifilmen Excalibur (fra 1981). Her kan dragen nesten sammenlignes med universets underliggende og gjennomstrømmende kraft eller energiflyt, og det minner meg litt om begrepet Tao fra den gamle opplyste kinesiske mesteren Lao Tzu.
