De fleste ser ut til å bruke internett på en lite konstruktiv måte, kun som enda en kanal for underholdning og meningsløst tidsfordriv, noe som gjenspeiler psykologiske mønstre basert på virkelighetsflukt.
Kjedsomhet er en lidelse av at man ikke godtar og prøver å flykte fra øyeblikket, og dette oppleves som en ubehagelig følelse som en må komme seg bort fra. Dersom man sier "ja" til hva enn som befinner seg i øyeblikket og godtar det ved kun å være tilstede, uten å stritte i mot eller å tenke på det, så vil kjedsomheten på magisk vis gå i oppløsning og forsvinne.
Ved siden av tilstedeværelse er den beste måten å unngå kjedsomhet på å komme i kontakt med ens indre undring og nysgjerrighet, som er viktige nøkler eller faktorer for vår utvikling som mennesker og for å utvikle interesser. Dessverre har samfunnet og skolegangen i vår tid som tendens å ødelegge undring, nysgjerrighet og interesser før vi når voksen alder. Vi må finne tilbake til disse viktige verdiene i oss selv for å ikke stagnere i et destruktivt mønster.
Vi må også bli mer bevisste på våre tendenser til å flykte, og da mener jeg ikke at en skal føle seg dårlig dersom en flykter, men en burde se på det, være klar over det og bevisst møte det og stille spørsmål ved hvorfor man handler som man gjør. Hva kan man gjøre for å få en mer interessant og meningsfull hverdag? Det er viktig å fokusere på det man føler er vakkert, interessant og givende.. det som får en til å undre.
Vi spiser alt vi er i nær nok kontakt med, mer eller mindre. I stedet for å se en verden av tilsynelatende adskilte objekter, kan man se for seg at verden og livet er mer et hav av energi hvor alt flyter over i hverandre. Hva vil det si å spise eller bli spist? Det vil si å bli i ett med noe, å skifte energiform. Når et tre er i kontakt med jorden, så vil treet spise jorden og få næring ved å ta det opp i rotsystemet.. Treet spiser også luft ved at bladene tar det opp, som en gigantisk lunge; og bladene er formet slik at regnvann skal renne lett av dem så "lungene" ikke fylles med vann.. og ikke minst, treet spiser også sollys... (det gjør forresten vi også, dog vi fordøyer det på en litt annerledes måte). Bladene faller eventuelt til bakken, kommer i kontakt med mikroorganismer og blir til jord, som igjen kommer i kontakt med røttene til treet.. så det spiser seg selv. Menneskekroppen kan også spise seg selv innenfra når vi ikke får den næringen vi trenger fra maten vi spiser. Livet spiser seg selv, som det gamle oroborus-tegnet symboliserer. Alt man spiser; mat, vann, luft blir magisk transformert på et molekylært nivå til å bli en del av oss. Når vi berører eller tar på noe, så vil vi mer eller mindre, på et molekylært nivå ta det opp gjennom huden vår; feks. giftstoffer og kjemikalier fra omgivelsene, eller ting vi smører oss inn med som hudkremer, såper og parfymer.. og når vi dusjer så vil vi ta opp svært mye av kloren som er i vannet gjennom huden (og lungene, i form av klorgass). Det leder meg inn på tanken om at vi kommuniserer på et molekylært nivå med alt vi er i kontakt med, så når vi tar på en plante så er der en overføring som skjer ved berøringen, selv om det er snakk om veldig små partikkelmengder.. planten tar opp eventuelt hudfett og døde hudceller og vi tar opp partikler fra planten. Hvem vil med denne forståelsen ikke ønske å leve i så sunne omgivelser som mulig uten farlige giftstoffer? Det er jo ikke rart at man får kreft når en feks. "spiser" eller tar opp flammehemmende stoffer fra møbler og klær...
"Nothing lasts... nothing lasts. Everything is changing into something else. Nothing's wrong. Nothing is wrong. Everything is on track. William Blake said nothing is lost and I believe that we all move on." - Terrence McKenna
Mange i vesten føler en større tiltrekning eller interesse for de østlige filosofiene, som man blandt annet finner i buddhismen, siden budskapet er klarere og mindre besudlet og forvrengt der enn det er i vesten, som innen kristendommen. Likevel har disse tilsynelatende ulike religionene et felles grunnlag; to våkne individer som så den samme sannheten.
Selve begrepet religion er misforstått og forvrengt, til noe som faktisk går mer i motsatt retning enn det som det opprinnelig var ment for. Ordet religion kommer fra latin og kan oversettes med "re-connection", og siktes til en prosess hvor vi returnerer til vår kilde, til å realisere sannheten rundt vår eksistensielle natur.
Dette er likevel ikke hva begrepet religion representerer i dagens kontekster, og jeg misliker å bruke ordet ettersom hva det nå assosieres med er noe helt annet.
Spiritualitet er et annet begrep som sikter til den samme prosessen, og innebærer en transformasjon av bevisstheten til et høyere plan, hvor en får øye på den underliggende virkeligheten vi har vært blindet for i livet.. å løse opp i floken i sinnet er en annen måte å si det på. Dette begrepet bærer i dag også med seg mange feilaktige assosiasjoner hos folk, selv om den virkelige betydningen ikke har noe med identitet, overtro eller fantasier å gjøre.
Buddha og Jesus hintet til at der er en universal sannhet ved livet, som ligger til bunn for vår eksistens. Vi ser den ikke for vi lever i en dualistisk illusjon. Der er en floke i sinnet, rundt hvordan vi oppfatter virkeligheten, som vi ikke er helt klar over.
På en metaforisk måte kan man sammenligne det med en drøm. Når man drømmer er man ikke klar over at man bare drømmer, og en tar drømmen for å være virkelig.. inntil man våkner, og ser at det ikke var virkelig i det hele tatt, det var bare en drøm.
Drømmen som siktes til her er en falsk virkelighetsoppfatning eller prosess i den menneskelige psyken, og kan spores som hovedgrunnen eller roten til alle problemer vi opplever i verden. Alt fra krig, hat, vold, dyremishandling, drama, løgner, til personlige og globale problemer kommer ut fra roten av denne drømmen, som vi kan kalle egoet.
Drømmen har spilt sin rolle i utviklingen av sinnet, men nå er tiden inne for at vi tar neste steg i evolusjonen og våkner opp. Når denne prosessen forsvinner vil vi våkne opp til en høyere bevissthet, ro og klarhet, med dyp forståelse og ekte kjærlighet for livet og eksistensen. Vi våkner blandt annet opp til realiseringen om at alt er ett, og at ingen ting er atskilt. Vi har alle dette i oss, og spiritualitet representerer veien tilbake dit. Det er mange våkne individer som har prøvd å vise oss veien dit oppgjennom historien, slik at vi kan gjennomgå den samme transformasjonen, og bli som metaforen tilsier; åmen som ble til en sommerfugl.
Innen buddhismen er dette betegnet som Opplysthet eller Nirvana, og innen kristendommen er denne tilstanden betegnet som Himmelen. Men det finnes mange individer som oppgjennom tidene har våknet opp til å se denne universale sannheten som ligger til bunn for alt liv og all eksistens, ikke bare Buddha og Jesus.
Opplyste individer forstår at det mest meningsfulle de kan gjøre er å hjelpe andre (som er fortapt i samsara/helvete, den dualistiske illusjonen) til å løse opp i floken i sinnet. Det finnes utallige måter å veilede andre til å finne og realisere denne sannheten, alle tilpasset ulike mennesketyper/sinn. Alle leder eller peker til det samme, den universale sannheten rundt vår eksistensielle natur.
Hovedbudskapet til eldre våkne individer som Jesus har blitt mye besudlet, misforstått og forvrengt opp gjennom tidene av mennesker som ikke forstod hva budskapet pekte til. Basert på dette har det altså oppstått maktmisbrukende religioner (i ordets moderne forstand) som har villedet folk ofte i helt motsatt retning av det som opprinnelig var meningen. Mye er omskrevet og lagt til. Det er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne det opprinnelige budskapet, og selv om det hadde vært ubesudlet så er det ofte beskrevet metaforisk i henhold til datidens kulturelle ordspråk (som ikke nødvendigvis ligner noe på det vi bruker i dag). Budskapet fra disse gamle veiviserne har likevel holdt seg litt "renere" i østen enn i vesten.
Jeg kan forresten nevne, for de som er interessert i budskapet til Jesus, at det kan være verdt å ta en titt på Thomas-evangeliet som ikke har vært integrert i bibelen, men som ble funnet uberørt i en arkeologisk utgraving ved middelhavet i 1943. Det sies at disse skriftene er det eldste og kanskje det mest ubesudlede evangeliet.
For å unngå mye forvirring vil jeg heller anbefale å se på budskapet til mer moderne og nylige våkne individer som formidler det hele på en måte og i et språk vi lettere kan forstå.
De aller felste religioner har læren til et våkent/opplyst individ som fundament, men som sagt blir budskapet ofte misforstått og forvrengt gjennom tiden av folk som ikke forstår eller som søker makt. Man kan ikke fullt ut forstå våkne individers visdom før man våkner opp selv, for det er en floke i sinnet vårt, og vi ser ikke klart. Vi kan likevel få en følelse for eller forstå hvor viktig det er å våkne opp.
Opprinnelig var religion en veileding til å løse opp i floken i sinnet, men budskapet har blitt så forvrengt og mistolket at det hele har snudd seg til å bli noe som produserer floker i sinnet i stedet for å løse dem.
Ved denne tid er religion noe helt annet. Om man ser det klart, vil man se at det er en galskap som skaper mange problemer og misforståelser i verden. De fleste klynger seg til en eller annen religion ut av usikkerhet og tradisjonelle syn på hva som er riktig, galt, akseptabelt, men de har liten interesse i å virkelig forstå. Det handler heller om å danne seg en identitet, noe å klamre seg fast til. Dette er en falsk trygghet, som bare spinner flere tråder i floken. Slike mennesker ønsker ofte ikke å vite sannheten, de vil bare ha noe å tro på, noe å støtte seg til som føles godt, uansett hvor blinde de har nødt å forbli for å holde drømmen gående. Mesteparten av alle som vender seg mot en religion er av denne typen mennesker. Men det finnes også andre, åpne og undringsfulle mennesker, som ønsker å forstå det dypereliggende budskapet, som er langt mer utviklet enn tomme tilhengere.
Uansett er det lett å forstå at religion er en ypperlig måte å styre og kontrollere folk på, for å oppnå makt over folket ved å forvrenge budskapet til sitt eget beste.
Mesteparten av alle kriger som historisk er utkjempet er også grunnet en eller annen religion, hvor utallige mennesker slaktes ned bare på grunn av en tåpelig tro eller fantasi, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Av all ondskap i verden så er det ikke mange ting som er like ille som den religiøse og fanatiske typen... hvor én gruppe med mennesker, som er uenige med andre, påroper seg rett til å dominere, slå ned på og utslette alle som ikke innretter seg etter deres tro.
Mange vil kanskje si at religion er roten til alt vondt.. det er dog ikke sant. Det er egoet, eller floken i sinnet, som er roten til alt vondt. Det er ut av denne floken fanatiske religioner kommer fra. Likevel er ikke floken i seg selv ond, eller god. Den er bare et biprodukt av hjernens utvikling, og det er på tide at vi utvikler oss videre og løser opp i den, før vi klarer å ødelegge oss selv og alt liv rundt oss.
Vi har alle mulighet til å våkne opp, å løse opp i floken i sinnet, for vi er alle i direkte kontakt med livets kilde. Dette er det dypeste og mest meningsfulle vi kan gjøre i livet før kroppen dør.
Først vil jeg meddele noen tanker om og påpeke et aspekt ved evolusjonslæren til Charles Darwin, som har fått stor innvirkning på vårt vestlige verdenssyn og hvordan vi ser på tilværelsen. Dette er ganske simpelt oppfattningen av at alt liv kjemper mot hverandre i en endeløs og fiendtlig kamp om å overleve. "Kun den sterkeste og mest hensynsløse livsformen overlever i en verden av knapphet på ressurser, hvor det ikke er nok mat for alle". Dette utsagnet, som sikkert de fleste har hørt i en eller annen form, sier mer om mennesket enn om noe annet. For det er mennesket, gjennom sitt perspektiv av ego-bevissthet som har gjort denne tolkningen. Ego-prosessen lever på en følelse av frykt, resistanse og atskillelse fra resten av livet, en floke i sinnet til menneskeheten som må løses opp i.
Det er så alt for lett for oss mennesker å prosjektere disse følelsene over i vårt syn på omverdenen. "Du ser ikke verden som Den er, du ser verden som Du er." Jeg vil invitere deg til å ta i betraktning at livet ikke handler om fiendtskap, frykt eller atskillelse, men om symbiose, kjærlighet, skjønnhet, harmoni og likevekt. Vi lever og utvikler oss sammen, i kreative relasjoner som uttrykker et selvbalanserende økosystem. Alle livsformer er, på flere plan, avhengige av hverandre, og tilværelsen er ikke en konkurranse men et samarbeid. Naturen byr på en overflod av mat hvor det er mer enn nok til alle, og knapphet finnes, sammen med grådighet, ikke noe annet sted enn i den menneskelige psyken.
Det viktigste aspektet ved evolusjonsteorien er derimot at alle er en stor familie, et slektstre med mange individuelle grener som har formet seg i kreative og symbiotiske uttrykk, som stammer fra felles røtter, fra samme intelligente kilde.
Med dette vil jeg ta fram noe som også har vært en utbredt oppfatning i vitenskapelige miljøer, og i resten av samfunnet for den del. Dette er teorien om at alt liv er en uintelligent og blind mekanisk prosess, som har oppstått ved tilfeldigheter. Denne latterlige teorien kom til etter at de fjernet "Gud", som i mange tolkninger kan være like latterlig, fra ligningen.
Det er så mange misforståelser som angår om folk tror på "Gud" eller ikke, uten at de over hodet tar hensyn til det mest kritiske spørsmålet ved dette: "hva mener man med begrepet, eller hva definerer man som Gud?". Ulike folk har svært ulike assosiasjoner, bilder, meninger, og betydninger for hva de legger i begrepet "Gud", så i de mange tilfeller snakker man ikke om det samme. Først når man har kartlagt hva begge mener, eller ikke mener for den del, med begrepet kan man stille spørsmål som "tror du på Gud?" og kanskje gå videre til en diskusjon.
Det samme gjelder også begrepet "spiritualitet", som har så mange forskjellige og rare assosiasjoner hos folk, at det vil være en invitasjon til misforståelser dersom man ikke først definerer hva man mener med begrepet.
For min del, og for mange andre som har undring og sanser i behold så er det dog ingen tvil om at livet og universet er intelligent, om ikke selve definisjonen på intelligens. Selv om jeg ikke liker å bruke begrepet "Gud", ettersom det har så mange skitne og feilaktige assosiasjoner tilknyttet det, så liker jeg å tenke at dette bare er et annet ord for "Livet", "Universet" eller "Eksistensen" i sin intelligente og fullstendige helhet. "Gud" for meg er ikke en atskilt enhet, et slags flygende og usynelig allmektig dømmende ego (eller en gammel konge som sitter på sin trone i "himmelen"), som så mange kristne har fantasier om. ALT er "Gud", og det finnes ingenting utenom.
"Gud" er ikke noe man trenger å tro på. Å tro på noe er bare en enkel utvei fra å la være å finne ut om det er sant eller ikke. Vil man vite sannheten rundt hva "Gud" er, så er den eneste måten å finne svaret å erfare det direkte gjennom en avsløring av ego-prosessen hvor sinnet vil gjennomgå en fundamental transformasjon til en våken tilstand av klarsyn. Det er veier til denne transformasjonen som er meningen med budskapet til våkne individer som gamle Buddha og Jesus, men også til mer nylige skikkelser som Gurdjeff, Sri Ramana Maharshi og Eckhart Tolle. Disse våkne individene har til felles at de alle har erfart ego-døden og transformert sinnet til et høyere plan av forståelse og klarsyn. Det er også dette som er meningen med begrepet "Spiritualitet", hvor vi realiserer vår virkelige og universale identitet, hinsides egoets illusjoner og falske identitet av løgner.
Litt humor:
Det er så alt for mange som tar musikk for seriøst og knytter musikk-sjangere til sin identitet, og som danner fiendtlige holdninger ovenfor folk som hører på en annen sjanger enn hva de selv foretrekker å lytte til.
Alle sjangere er egentlig mislykkede forsøk på å dele ting opp og putte dem i bokser med merkelapper på. For innen musikk, som i den virkelige verden, finnes det ingen grenser. Alle grenser er illusjoner i folks sinn. De fungerer kun som vage symboler av kommunikasjon. Musikken utvikler og blander seg i stadig nye former for kreativ uttrykkelse, og det er vanskelig, om ikke umulig, å sette noen klare grenser mellom hva man skal kalle hva.
Hvorfor er det så at noen virkelig hater en type musikk? Jeg mener, det er jo bare lyder, og det er ikke noen egentlig trussel i å lytte til noe. Alt hat bunner i frykt. Man er redd for at en ikke helt vet hvordan man skal reagere på hva en hører, gjerne tatt i betraktning av hva andre måtte tro om en, om man skulle bli observert i å lytte til en slik musikk… og kanskje til og med bli dømt for å være ett eller annet man ikke har lyst å bli satt i sammenheng med.
Alt har med assosiasjoner å gjøre. Noen har negative assosiasjoner til en type musikk, basert i en opplevelse i fortiden, andre har positive assosiasjoner til samme musikken. Det har ingen ting med musikken i seg selv å gjøre, for den er kun nøytrale lyder som folk ilegger en overbygd mening og rekke med assosiasjoner. 
Så hva er musikk om det ikke er en identitet?Jeg vil meddele noen få tanker om perspektiv, og hvordan vi betrakter verden rundt oss. Når jeg sier "perspektiv" i denne sammenheng så snakker jeg om et mentalt perspektiv, og kanskje mer en sinnstilstand som vi befinner oss i til vanlig. Vi er alle forskjellige individer, og betrakter og opplever verden rundt oss ulikt. Når vi ser et tilsynelatende objekt, feks. et tre, eller en stol, så tror de fleste at måten de opplever det de ser på er universal og gjeldende for alle. Men dette er altså ikke tilfellet. For noen er dette innlysende, mens andre har store problemer med å forestille seg at verden kan se noe annerledes ut enn hva de er vandt med i sitt personlige perspektiv. I normal sinnstilstand, som vi befinner oss i til vanlig, har vi et ofte forvrengt bilde av virkeligheten. "Vi ser ikke verden slik Den er, vi ser den slik Vi er". Det er et veldig viktig poeng. For vi ser verden gjennom et filter av personlige tanker og assosiasjoner, som vi har blitt programmert med gjennom oppveksten og våre opplevelser i livet. Når vi ser noe vi liker eller misliker, så bunner dette i assosiasjoner til tidligere opplevelser, som enten har vært positivt eller negativt preget. Perspektivet vil avgjøre måten vi opplever ting, og det kan være veldig komplekse landskap som er sammensatt av følelser, bilder, tanker, ord, og minner. Når vi ser et tilsynelatende objekt, vil vi ikke se det klart og tydelig, for det vil være preget av alle våre holdninger og assosiasjoner ovenfor det vi ser. Det er som regel kun første gangen vi ser noe, at vi ser det klart og tydelig.. Vi har også lett for å trekke konklusjoner når vi ser noe. For eksempel om man ser en person som minner om noen andre som man ikke liker, så vil man automatisk kunne trekke tilsvarende holdninger ovenfor den personen, selv om det ikke stemmer overens med virkeligheten. Vi ser altså verden gjennom et personlig FILTER av minner og assosiasjoner... og siden vi er så knyttet til dette personlige aspektet, vil vi ikke se verden klart. Mange folk ser heller ikke det som ligger foran dem.. de ser kun ordet, "furu" eller "bjørk", og blir blindet av abstrakte symboler, og det de assosierer begrepene med. Selv om assosiasjoner kan være nyttefulle, så burde vi være klar over hva de bunner i, slik at vi har mulighet til å se forbi dem, uten å hele tiden forhåndsdømme det vi ser. Så poenget mitt er bare at vi burde være mer åpne, og være klar over måten vi ser ting på. Det er mulig å se forbi filteret, og få glimt av virkeligheten som ligger bakenfor, men det krever at vi er stille og klarer å lytte til livet… Kanskje vil vi da få øye på hvor fantastisk virkeligheten er.
Når et lite barn først går inn i egotilstanden, så er det hele en ganske umerkelig og smertefri prosess. Det kan kanskje sammenlignes med å sovne. Men prosessen av oppvåkning kan derimot oppleves som et helvete. Hvorfor er det slik? Vel, det som lager i stand helvetet er egoet. Et helvete eller mareritt blir til ved å prøve å flykte fra noe man ikke vil akseptere, møte, eller godta. Det er dette som er lidelse; at man prøver å flykte fra en smerte man ikke kan unngå, i stedet for å akseptere den for hva det er, en sensasjon. Helvetet ligger ikke i sensasjonen, men i å prøve å flykte, uten å ha mulighet til det.
På samme måte vil egoet prøve å flykte fra døden, selv om vi vet at vi kommer til å dø snart, det er bare et lite spørsmål om tid. Om vi stritter imot og ikke aksepterer at vi vil dø, vil vi skape lidelse og helvete for oss selv. Å akseptere at egoet går i oppløsning er det som menes ved å ”gi slipp på seg selv”, at man kan observere sensasjonen uten å lengre holde fast til noe eller identifisere seg med noe. Når man ikke lengre prøver å flykte, men aksepterer sin egen død og ser at den er uunngåelig, vil man kunne gi slipp på seg selv, og våkne opp fra drømmen.
”Alt er dødsdømt. Men du må ikke glemme at alt også er livsdømt.” sa jeg til Naviana en gang vi var ute og gikk tur sammen. :)
Vår psykologiske og språklige tankegang er sterkt basert i konseptet av at verden består av (atskilte) "ting". Det er en måte å se verden på, som vi har blitt påpakket av gjennom vår vestlige kultur, som strekker sine røtter tilbake til jødene og deres verdensbilde. Denne måten å se verden på er sterkt påvirket av den eksistensielle ideen om en gud som formet en verden av ting og vesen på samme måte som en former figurer ut av leire. Men dersom en tar en dypere titt på livsprosessen, så vil en se at alt vokser ut av livets kreative og intelligente kilde, på samme måte som et eple vokser ut av et epletre. Et eple er ikke en ting, et eple er egentlig en prosess.
Så, hva er en "ting"? En "ting" er en tanke, noe som ikke eksisterer annet enn på et abstrakt og symbolsk plan. En ting er ikke noe mer virkelig enn "en meter" eller "et kilo"; for der eksisterer ingen meter i den virkelige verden... har du sett "en meter"? Der finnes ingen "ting" i verden, i den fysiske virkeligheten, og troen om at verden består av atskilte ting er ikke annet enn en psykologisk illusjon.
Forskere og vitenskapsmenn har lenge prøvd å finne ut hva ting består av, hva den fundamentale grunnsteinen er, det som alt er bygd opp av og som ikke kan splittes. Men de vil aldri finne det ut, for deres verdensperspektiv er forvrengt av en illusjon, rundt at denne verden består av ting, av atskilte byggesteiner, av materie. Dessuten vil en alltids kunne gå dypere og dypere ned i den mikroskopiske verden, og splitte tilsynelatende partikler i en uendelig sekvens uten å komme tilbunns i det. Det samme gjelder å prøve å finne universets ende ved å kikke stadig lengre og lengre ut i verdensrommet. En vil aldri komme tilbunns i det, en vil aldri finne noen ende, på samme måte som at vi ikke kan se direkte inn i våre egne øyne uten å bruke en refleksjon. Det er som en hund som jager sin egen hale. Nå hunden går rundt og prøver å ta halen sin, så forsvinner halen bort i bevegelsen. Hva består så verden av dersom det ikke er noen ting der? Hvorfor ser vi på verden i form av atskilte "ting"? Vel, vi forveksler ofte bilder, ord og konsepter med hva noe i virkeligheten er, og har en tendens med å ta symboler for å være mer virkelig enn hva de peker til. Når vi ser noe rundt oss, virker det mer statisk, enn når vi for eksempel hører noe, hvor lyden kommer plutselig ut fra nuet og svinner bort i fortiden. En lyd er ikke statisk, den står ikke stille, men er mer som en bølge som pulserer og vibrerer. Når vi ser på noe, for eksempel noe vi kaller et eple eller et tre, så virker det mer statisk enn en lyd. Altså, det forandrer seg ikke eller forsvinner så raskt, og ting kan se tilsynelatende like ut i dag som i går. Likevel er ting på et molekylært nivå aldri det samme, og alt forandrer seg hele tiden, konstant. Alt vibrerer og grunnstoffer reagerer konstant med hverandre. Vi deler opp det vi ser i informasjonsstykker, lager symboler og assosiasjoner av dem og putter disse i bokser som vi i stedet forholder oss til enn å se det som egentlig er der. Eller for å si det på en annen måte; vi måler visuelt opp det vi ser og lager et symbol av oppmålingen, kalt en ting, som vi øyeblikkelig putter i en assosiativ mentalboks. Denne boksen er knyttet sammen i et neuronettverk av andre bokser, tanker og assosiasjoner fra vår mentale fortid. Når vi ser den tilsynelatende tingen, så ser vi i realiteten bare et mentalbilde av noe vi har delt opp eller målt opp, og sammen med dette kommer også alle våre assosiasjoner med det fra vår fortid. Vi ser symbolet framfor hva det peker til. Det er som om vi ser verden gjennom et filter, av tanker og assosiasjoner, og vi får sjeldent øye på hva som ligger bakenfor det filteret. Vi lager oss et vagt skille mellom hvor en ting begynner og hvor den slutter, men kan egentlig ikke finne noe definitivt skille mellom hvor epletreet slutter og eplet begynner. De er ikke atskilte ting eller prosesser. Når eplet råtner, råtner en del av treet. Treet har transformert seg fra frø til voksent tre ved at ulike stoffer har intelligent og kreativt omdannet jord, vann, og sollys til bark, ved, blader, og epler. Et tre er ikke en ting, men en prosess, og det er samme prosess som eplet, jorden, vannet, og sollyset. Illusjonistisk sett så ser alle "ting" ut til å stå stille.. men partiklene og atomene vibrerer, rører på seg, og reagerer med hverandre hele tiden. Ingen ting står stille. Ingen ting går tapt. Alt går over til noe annet. Alt er på det høyeste og dypeste planet Ett, en og samme prosess.
Så når man snakker om ulike partikler, snakker man egentlig om ulike prosesser, og de henger alle samme... på samme måte som vi mennesker er en prosess av denne planeten, og cellene våre er en prosess av denne kroppen. Der finnes mange ulike grunnstoffer, men i stedet for å kalle dem for grunnstoffer ville jeg heller kalt dem grunnprosesser, for det er det de er, prosesser av ulik natur. De henger alle sammen og reagerer i perfekt harmoni med hverandre under livets intelligens.
Det er synelig og merkbart, i hvertfall for min egen del, at de siste årene har vært preget av en utvikling eller forhøyning av menneskets intelligens, da spesielt med tanke på den yngre generasjonen. Nå er det slik at jeg og antakeligvis du også er mer intelligent enn det våre foreldre og deres foreldre var. Jeg har hørt det flere ganger, for eksempel av gamle hippier som var ung på 60-tallet, at dagens ungdom generelt er mer intelligent enn det de var på den alderen. Vi ser ut til å utvikle oss raskere, og jeg er virkelig imponert over nivået til visse individer på 15-16 år, som ser ut til å bære modenheten og intelligensen til noen som kunne vært 23 år gammel, eller eldre. Nå er det muligens et fåtall av individer som har hatt en slik fantastisk utvikling, men jeg legger merke til at de blir flere, noe som er et veldig bra tegn. Men det er ikke uten grunn at dette skjer i disse tider… Det har vært en enorm eksplosjon av informasjon og tilgang på informasjon bare over de siste ti årene, som har bidratt en felles økning av det mentale nivået (til tross for at det er skjulte krefter som prøver å motarbeide dette). Denne store utviklingen har sin sammenheng med oppblomstringen av Internett.
På slutten av 90-tallet begynte Internett å bli veldig utbredt, og det ble vanlig at normale familier fikk datamaskiner og Internett-tilkobling i hjemmet. Resultatet av fri informasjon og kommunikasjon verden over har siden da hatt en ufattelig innvirkning på utviklingen i verden, på alle plan, og hevet det menneskelige mental-nivået til nye høyder som var utenkelige for en del tiår tilbake. Dette har hatt særlig stor innvirkning på de yngre generasjoner, og spesielt for de som har vokst opp med det…
Vi har bare sett begynnelsen, og utrolig spennende tider venter oss de nærmeste årene. Jeg må si jeg føler meg spesielt heldig som får oppleve denne store blomstringen i min livstid!
