Først vil jeg meddele noen tanker om og påpeke et aspekt ved evolusjonslæren til Charles Darwin, som har fått stor innvirkning på vårt vestlige verdenssyn og hvordan vi ser på tilværelsen. Dette er ganske simpelt oppfattningen av at alt liv kjemper mot hverandre i en endeløs og fiendtlig kamp om å overleve. "Kun den sterkeste og mest hensynsløse livsformen overlever i en verden av knapphet på ressurser, hvor det ikke er nok mat for alle". Dette utsagnet, som sikkert de fleste har hørt i en eller annen form, sier mer om mennesket enn om noe annet. For det er mennesket, gjennom sitt perspektiv av ego-bevissthet som har gjort denne tolkningen. Ego-prosessen lever på en følelse av frykt, resistanse og atskillelse fra resten av livet, en floke i sinnet til menneskeheten som må løses opp i.
Det er så alt for lett for oss mennesker å prosjektere disse følelsene over i vårt syn på omverdenen. "Du ser ikke verden som Den er, du ser verden som Du er." Jeg vil invitere deg til å ta i betraktning at livet ikke handler om fiendtskap, frykt eller atskillelse, men om symbiose, kjærlighet, skjønnhet, harmoni og likevekt. Vi lever og utvikler oss sammen, i kreative relasjoner som uttrykker et selvbalanserende økosystem. Alle livsformer er, på flere plan, avhengige av hverandre, og tilværelsen er ikke en konkurranse men et samarbeid. Naturen byr på en overflod av mat hvor det er mer enn nok til alle, og knapphet finnes, sammen med grådighet, ikke noe annet sted enn i den menneskelige psyken.
Det viktigste aspektet ved evolusjonsteorien er derimot at alle er en stor familie, et slektstre med mange individuelle grener som har formet seg i kreative og symbiotiske uttrykk, som stammer fra felles røtter, fra samme intelligente kilde.
Med dette vil jeg ta fram noe som også har vært en utbredt oppfatning i vitenskapelige miljøer, og i resten av samfunnet for den del. Dette er teorien om at alt liv er en uintelligent og blind mekanisk prosess, som har oppstått ved tilfeldigheter. Denne latterlige teorien kom til etter at de fjernet "Gud", som i mange tolkninger kan være like latterlig, fra ligningen.
Det er så mange misforståelser som angår om folk tror på "Gud" eller ikke, uten at de over hodet tar hensyn til det mest kritiske spørsmålet ved dette: "hva mener man med begrepet, eller hva definerer man som Gud?". Ulike folk har svært ulike assosiasjoner, bilder, meninger, og betydninger for hva de legger i begrepet "Gud", så i de mange tilfeller snakker man ikke om det samme. Først når man har kartlagt hva begge mener, eller ikke mener for den del, med begrepet kan man stille spørsmål som "tror du på Gud?" og kanskje gå videre til en diskusjon.
Det samme gjelder også begrepet "spiritualitet", som har så mange forskjellige og rare assosiasjoner hos folk, at det vil være en invitasjon til misforståelser dersom man ikke først definerer hva man mener med begrepet.
For min del, og for mange andre som har undring og sanser i behold så er det dog ingen tvil om at livet og universet er intelligent, om ikke selve definisjonen på intelligens. Selv om jeg ikke liker å bruke begrepet "Gud", ettersom det har så mange skitne og feilaktige assosiasjoner tilknyttet det, så liker jeg å tenke at dette bare er et annet ord for "Livet", "Universet" eller "Eksistensen" i sin intelligente og fullstendige helhet. "Gud" for meg er ikke en atskilt enhet, et slags flygende og usynelig allmektig dømmende ego (eller en gammel konge som sitter på sin trone i "himmelen"), som så mange kristne har fantasier om. ALT er "Gud", og det finnes ingenting utenom.
"Gud" er ikke noe man trenger å tro på. Å tro på noe er bare en enkel utvei fra å la være å finne ut om det er sant eller ikke. Vil man vite sannheten rundt hva "Gud" er, så er den eneste måten å finne svaret å erfare det direkte gjennom en avsløring av ego-prosessen hvor sinnet vil gjennomgå en fundamental transformasjon til en våken tilstand av klarsyn. Det er veier til denne transformasjonen som er meningen med budskapet til våkne individer som gamle Buddha og Jesus, men også til mer nylige skikkelser som Gurdjeff, Sri Ramana Maharshi og Eckhart Tolle. Disse våkne individene har til felles at de alle har erfart ego-døden og transformert sinnet til et høyere plan av forståelse og klarsyn. Det er også dette som er meningen med begrepet "Spiritualitet", hvor vi realiserer vår virkelige og universale identitet, hinsides egoets illusjoner og falske identitet av løgner.
Litt humor:
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar