Musikk og identitet

Det er så alt for mange som tar musikk for seriøst og knytter musikk-sjangere til sin identitet, og som danner fiendtlige holdninger ovenfor folk som hører på en annen sjanger enn hva de selv foretrekker å lytte til. Alle sjangere er egentlig mislykkede forsøk på å dele ting opp og putte dem i bokser med merkelapper på. For innen musikk, som i den virkelige verden, finnes det ingen grenser. Alle grenser er illusjoner i folks sinn. De fungerer kun som vage symboler av kommunikasjon. Musikken utvikler og blander seg i stadig nye former for kreativ uttrykkelse, og det er vanskelig, om ikke umulig, å sette noen klare grenser mellom hva man skal kalle hva.

All musikk som kun følger ett bestemt mønster og ikke viker fra det, er stagnasjon, som et svik mot det som skapte den –kreativiteten.

Selvsagt er det ikke noe galt i å foretrekke visse typer musikk ovenfor andre, det er en naturlig individuell sak. Problemet oppstår derimot når en lar musikk representere et selvbilde som man dømmer seg selv og andre ut fra på en alvorlig måte, for alt som angår selvbildet i den menneskelige ego-psykologien blir tatt særdeles alvorlig og seriøst.

Hvorfor er det så at noen virkelig hater en type musikk? Jeg mener, det er jo bare lyder, og det er ikke noen egentlig trussel i å lytte til noe. Alt hat bunner i frykt. Man er redd for at en ikke helt vet hvordan man skal reagere på hva en hører, gjerne tatt i betraktning av hva andre måtte tro om en, om man skulle bli observert i å lytte til en slik musikk… og kanskje til og med bli dømt for å være ett eller annet man ikke har lyst å bli satt i sammenheng med.

Se for deg to forskjellige individer, som av en eller annen grunn ikke liker hverandre, og som tilfeldigvis har forskjellig musikksmak. På grunnlag av dette kan den ene av dem således komme til å mislike den andres foretrukne musikk av grunner som egentlig ikke har noe med selve musikken å gjøre. Det behøver likevel ikke være gjensidig sett fra den andres perspektiv.

Alt har med assosiasjoner å gjøre. Noen har negative assosiasjoner til en type musikk, basert i en opplevelse i fortiden, andre har positive assosiasjoner til samme musikken. Det har ingen ting med musikken i seg selv å gjøre, for den er kun nøytrale lyder som folk ilegger en overbygd mening og rekke med assosiasjoner.

Jeg vil ikke dømme andre for å være slik eller slik ut ifra hvilken type musikk de hører på, for hvem de er har ikke noe med musikken de lytter til å gjøre… og om det likevel skulle se slik ut, så er det bare et identitets-skuespill.

Når mange er usikre på hvem de er, prøver de å søke en trygghet gjennom å danne en identitet, et definert selvbilde av hvem eller hva de er, og bruker i denne illusjonen musikk som en del av brikkene.

Så hva er musikk om det ikke er en identitet?

Musikk er en magisk fornøyelse, en kompleks sammensetting av lyder og vibrasjoner, som resonerer med vårt indre menneskelige vesen av undring.

Nyt musikken du liker og la andre gjøre det samme, uten å la den være et dømmende eller begrensende element i et selvbilde som forteller oss hva vi eller andre burde eller ikke burde lytte til. Vær åpen, som et barn, og husk at det bare er lyder, ikke noe personlig.