Inn og ut av egoet

Når et lite barn først går inn i egotilstanden, så er det hele en ganske umerkelig og smertefri prosess. Det kan kanskje sammenlignes med å sovne. Men prosessen av oppvåkning kan derimot oppleves som et helvete. Hvorfor er det slik? Vel, det som lager i stand helvetet er egoet. Et helvete eller mareritt blir til ved å prøve å flykte fra noe man ikke vil akseptere, møte, eller godta. Det er dette som er lidelse; at man prøver å flykte fra en smerte man ikke kan unngå, i stedet for å akseptere den for hva det er, en sensasjon. Helvetet ligger ikke i sensasjonen, men i å prøve å flykte, uten å ha mulighet til det.

På samme måte vil egoet prøve å flykte fra døden, selv om vi vet at vi kommer til å dø snart, det er bare et lite spørsmål om tid. Om vi stritter imot og ikke aksepterer at vi vil dø, vil vi skape lidelse og helvete for oss selv. Å akseptere at egoet går i oppløsning er det som menes ved å ”gi slipp på seg selv”, at man kan observere sensasjonen uten å lengre holde fast til noe eller identifisere seg med noe. Når man ikke lengre prøver å flykte, men aksepterer sin egen død og ser at den er uunngåelig, vil man kunne gi slipp på seg selv, og våkne opp fra drømmen.

”Alt er dødsdømt. Men du må ikke glemme at alt også er livsdømt.” sa jeg til Naviana en gang vi var ute og gikk tur sammen. :)